Secret Red Thread: (Blue Lunch, Prayer, Secret Red Thread, The Peacock, Positive Frustrations, Raga Mistica, Retroactive Force)

    Dette er en av fjordårets betydeligste utgivelser.  Postitive frustrasjoner, en talende tittel i denne sammenhengen: Et kunstverk som på en overraskende måte forener det tilsynelatende uforenlige, og det må være slik, det ligger en skapende spenning i det.  Hva som er den hemmelige røde tråden kan være det samme, noe som løfter denne platen er at for hvert begrep en ønsker å bruke for å beskrive den, dukker antonymer opp.  Allerede i åpninskuttet blir en slått av det frie i formen, som er meget streng. De tre instrumentene arbeider i hvert sitt rytmiske nivå, det virker ubesværet, men umulig. Det må være meget krevende å spille, men er så lett å høre på at en aldri finner ut av det.  For lytteren framstår kuttet som en utadvendt meditasjon, en åpen form som er lukket i seg selv, sparsom og generøs på en og samme tid.  Den innledende frasen virker ny og frisk, men gleder samtidig ved å være forurolignende kjent, er ikke dette bop?  Jeg kan ikke bestemme meg for om musikken er abstrakt, eller om den er påtrengende konkret, den er begge deler.  Den er uventet og opplagt, uforståelig og selvforklarende.  Og den står, i den forstand at ingenting kan legges til og ingenting trekkes fra, likevel etterlater den en følelse av at alt like gjerne kunne vært annerledes.  Det er en frydefull følelse, den formidler noe avgjørende vesentlig uten å bety noe, en befrielse som ikke er til å komme fra.

    Utgangspunktet er en uhyrlighet: Jazzens desidert mest plagsomme instrument, lydmessig, alene mot bass og trommer.  Riktignok har vibrafonen hatt sine gylne timer; det ble i sin tid skrevet lærebøker der det typiske jazzband besto av vibrafon, piano, gitar, bass og trommer, men det var stort sett ikke til å holde ut.  Bare få greide å trosse det umulige i oppgaven, da i kraft av ekstraordinær musikalitet og noe annet som ingen vet hva er.

    Og nå uten piano og gitar.  Og det holder.  I massevis.  Det sier litt om Rob Waring.  Problemet er at anslaget på en vibrafon skaper overtoner som får døve hunder til å krype under teppet, og den uttonende, overtonefrie sinusbølgen som følger, er ingen lettelse, den er verre.  En større utfordring kan en knapt tenke seg.  Instrumentet skriker etter misbruk, etter orgier i hurtighet og klang.  Waring spiller det utsøkt økonomisk uten et øyeblikk å gi inntrykk av musikalsk fattigdom, tvert imot, han er displinert som en munk, men overdådig som - nåvel, en munk.

    Komposisjonene er for det meste av Waring, en kan utforske dem eller bare ta dem inn, de er der like fullt.  Frank Jakobsen leverer sitt beste spill, hvorfor blir ikke den mannen satt høyere?  Eller bllir han det?  Enn hva?  Carl Morten Iversen leverer sitt beste spill.  I forhold til hva?  Jeg vet ikke:  Dette er et band.  Hør.

Ivar Vatne